fredag 3. mai 2013

Jeg føler meg heldig

Da jeg fikk min første hund var jeg 9 år gammel, hunden var en omplasseringshund med det som hører med, både positivt og negativt. 
Den første hundeboka jeg fikk i eget eie på den tiden var Lykkelige Lydige Hunder av Anders Hallgren. Jeg leste boken fra perm til perm flere ganger, og prøvde trene beistet mitt etter den filosofien. Boka står fremdeles i bokhylla. 

Med denne boka og med en stor kjærlighet for dyr og deres velferd, fikk jeg allerede fra starten en kickstart i riktig retning. 



Jeg har aldri vært gjennom perioden med tradisjonell trening, så verken jeg eller hundene har måtte omvende oss til bedre metoder. 

Da jeg som voksen skulle få min egen hund i 2003, var internett en god venn (og uvenn), jeg var innom forskjellige hundesider, mens Canis.no fikk min oppmerksomhet. I året før valpen var i hus var jeg aktiv på Canis sitt forum, og lærte mye. 
Jeg bestilte tidlig en bokpakke fra nettbutikken til Canis, Ikke skyt hunden - Karen Pryor, Klikkertrening for din hund - Morten Egtvedt og Cecilie Køste og På talefot med hunden - Turid Rugaas.



Ikke skyt hunden hadde en så interessant tittel at det var den første boka jeg las, og jeg fikk frysninger! Er det virkelig så enkelt? Har lest boka flere ganger de siste 10 årene, og den gir meg gåsehud hver gang. Og ja, det er virkelig så enkelt!

Jeg føler meg heldig som fann de riktige metoden for hundetrening helt fra starten, og slapp så mange prøve og feile metoder da valpen endelig kom i hus. 
Albert, som mammas gullgutt heter, var prøvekluten min, men siden det alltid vanket ei pølse eller en ostebit så var det ikke han i mot ;) Det var heller meg det gikk utover om jeg belønnet feil ;)



Jeg har alltid vært en tålmodig og rolig person, det ligger ikke i min natur om jeg skulle gått rundt vært sint å sur på hunden. Albert var en drømmevalp, alt en bare kan ønske seg. Han lærte utrolig fort, jeg følte stegene i boka klikkertrening for din hund, og allerede som 4mnd gammel valp kunne han hele klasse 1 programmet i konkurranselydighet og på god vei til å kunne klasse 2. Selv til å være en Eurasier som var vanskelig å motivere, kom vi oss opp og fram. 



Ingen av bøkene jeg leste hadde noen filosofi om at jeg skulle være sjef over hunden min, vi skulle ha gjensidig respekt og jobbe sammen. 
Av praktiske årsaker har jeg lært hundene mine sitte å vente, før dem får hoppe ut av bilen, eller før dem får gå ut porten. 



Dem sitter pent å venter på vær så god før dem får spise, dem ligger på stua når vi spiser på kjøkkenet, men dem får lov til å slikke tallerkene før dem går i oppvaskmaskina, og dem får lov til støvsuge golvet etter middagen

Av praktiske årsaker prøver jeg lære dem å gå fint i bånd på tur, så turen skal bli like hyggelig for oss begge. 
Likeens prøver jeg ha ei grei innkalling på dem, men dem er dyr og jeg innrømmer at 100% innkalling har jeg ikke. Der er lukter som kan være mer fristende enn godbitene i lomma mi, uten at jeg har en oppfatning av at hundene utfordrer meg av den grunn. 
Dem kommer når dem har snusa ferdig, og da vanker det en godbit likevel ;)



Hundene mine er på ingen måte perfekte, på langt nær. Dem bjeffer når det ringer på døra, jeg kunne trent dette vekk, men jeg syns det er greit dem sier i fra så lenge dem blir stille etter dem har fått hilst på besøket. 

Dem bjeffer på hunder som går forbi hagen vår, en helt normal atferd for en hund, tror nok ikke dem prøver dominere den andre hunden. Om dem hadde fått valget hadde dem invitert den andre hunden inni hagen til lek :) 



Dem syns katten er veldig spennende om dem møter henne ute, da må hun jages, inne i hus.. da er det katten som bestemmer ;) 


Jeg føler meg heldig som har en treningsfilosofi som kan beherskes av alle. Barna har fra dem var veldig små fått trene hundene, med veldig gode resultater. 



Jeg føler meg heldig som har hunder som ikke må klatre på rangstigen, da vi ikke har noen rang innad i familien. 
I flokken med hunder er det ingen klar sjef. Det er ikke den eldste og det er ikke den yngste. Det jeg ser er at tisper med valper får full respekt fra alle andre. Dem lystrer hvert et blink fra mor med de små. 


Valper har lov til å gjøre omtrent alt dem vil, verken mor eller de andre hundene tar valpene. Om valpen spiser mat av mors skål, eller "tantes" skål,så får dem lov til det uten at det blir sure miner. 

Valpene er dem som fører flokken og genene videre, så dem har førsterett på både mat, vann og de beste soveplassene. 



Jeg føler meg heldig som har så god dynamikk i flokken, der har vært sure miner, men har da dårlige dager vi på to bein også. 

Jeg føler meg heldig som har verdens beste hunder!




1 kommentar: