Det går over

Natt til lørdag så tapte en av tispene i J-kullet kampen om livets rett. Som skrevet i J-kullbloggen ble hun syk torsdagskveld, hele natt til fredag lå hun på ei varmeplate i senga mi, jeg prøvde få i henne væske med jamne mellomrom og jeg trodde alt håp var ute.

Veterinæren mente hun kanskje kunne ha en sjanse, sendte med oss diverse medisiner og sprøyter hjem, som vi sammen med varme og morsmelktillegg, skulle bruke for å holde henne i livet å forhåpentligvis få henne frisk.

Dessverre var det nok ikke alt som var som det skulle, så natt til lørdag døde hun :( Det var så trist at det kan ikke beskrives :'(

En kan tenke, det var bare en liten spevalp, en valp som hadde levd bare ei uke, hvordan kan det være trist? Kan en skape relasjoner til noen på så kort tid? Svaret er ja, jeg er innmari glad i alle valpene som blir født her hjemme, når jeg mister en valp så føler jeg det som en liten bit av hjertet mitt forsvinner med den valpen.

Alle valpene som er fostret opp her hjemme, og det begynner bli en del, detter kull nr 10, har jeg i hjertet mitt. Jeg tenker på hver og en av dem, kanskje ikke alle 50 (52 med de to i valpekassa) hver eneste dag, men ofte sveiper tankene mine innom en eller annen, er jeg lurer på hvordan den har det nå eller hvordan har den blitt i størrelse, farge, fasong osv. Plutselig dukker det opp en status eller et bilde på facebook, der jeg har omtrent alle mine valpekjøpere, så gleder jeg meg med det bildet eller leser teksten om det morsomme dem har gjort på den dagen.
Slik som ikveld leste jeg om Ikaros som hadde vært på sin første spesialsøk treningsøkt, utrolig morsomt!

Senest nå når jeg mistet denne lille J-frøkena,som ikke en gang har fått seg navn :( så sitter jeg med den tanken, hvorfor i alle dager gjør jeg dette her?? All den nervøsiteten det er rundt drektighet og ikke minst fødsel, også kommer de første kritiske dagene, for så ukene.. vil dem leve opp?
En går konstant med en liten klump i magen, og er redd for at noe skal gå galt.
Når det først går galt, så tar jeg det så tungt og blir helt i min egen boble en liten stund :'( Hvorfor.. gang på gang.. utsetter jeg meg for den risikoen å bli skuffet, trist og lei meg?

Som jeg skreiv til ei venninne på sms nå på lørdag, der jeg nettopp skreiv desse ordene, spør meg igjen om 2-3 uker. Om desse to jeg har igjen nå lever over, spør meg igjen om 2-3 uker hvorfor jeg gjør dette her. Da er det gleden over å se de utvikle seg, gleden over alle valpekyssene, gleden over se samspill mellom mor og valper, gleden av å kunne få gi desse små en så god start på livet som jeg har mulighet til, gleden over barna mine som får vokse opp med valpene og hjelpe til gi valpene en god start på livet og den største gleden av dem alle.. gleden av og kunne gi en familie og ny eier valpen, gi dem glede (og bekymringer) i mange år framover!

Kroppen har en merkelig evne til å glemme det som er vondt, trist og traumatisk.

Hadde ikke kroppen hatt den evnen, så hadde vel de fleste hatt bare et barn? Både et svangerskap og en fødsel er en stor påkjenning, både fysisk og psykisk, men de fleste glemmer dette etterpå. Gleden som kommer etterpå når en får barnet i armene, får en til å glemme de 9 strevsomme månedene, og de mange timene med rier og fødsel.

Hadde ikke kroppen hatt evnen til å gå videre, så hadde en kanskje ikke funnet seg noen ny etter et brudd med en kjæreste. Om en skulle sitte med samme smerten dag etter dag, måned etter måned og år etter år..da hadde en ikke tørt å prøvd på nytt. Her klarer også kroppen og hele seg selv, plutselig husker en bare de gode tingene og skjønner vel egentlig ikke hvorfor det ble slutt ;)

Det er klar, noen ting setter seg sterkere i kroppen enn andre ting. Noe bør en huske og ha en viss frykt og engstelse for, som for eksempel  høyde, det er sunt å ha litt høydeskrekk, det er sunt å ha respekt for ville dyr som løver og krokodiller, eller edderkopper for min del ;)
Men mye av dette er nok medfødt frykt, og ikke lært. Ikke alle har utdelt samme frykten, og hopper fra verdensrommet i fallskjerm eller leker med krokodiller, ikke alltid det går så bra ;)

Poenget mitt med dette innlegget er, selv hvor trist ting er nå, hvor tungt det føles, hvor urettferdig.. så kommer en seg videre, en glemmer, og jeg sitter nok med et valpekull neste år igjen :)

Nå prøver jeg glede meg over de to jeg har igjen, selv om jeg er redd for noe skal skje dem, så prøver jeg flytte den tanken litt bak i hodet og glede meg over dem.

Det er vel dette dem kaller livet, skuffelser og gleder om hverandre, så får vi håpe at en opplever mest gleder, da kan en se seg tilbake på et rikt liv  :) Dagens lille filosofiske hjørne ;)