Atferd skal en ta på alvor

Kandis er ei harmonisk og glad jente. Ho er besøkshund i Røde Kors, og jeg bruker ho i jobben min som atferdskonsulent.

Ho er med på konsultasjoner, opptrer som en stødig hund for hunder som er usikker og ikke helt vet hvordan dem skal snakke hundespråk.

Forrige uke gjorde ho er utfall mot en annen hund vi møtte. Der og da avledet jeg og belønnet ønsket atferd, Kandis var likevel ukomfortabel i situasjonen. Det kunne på ingen måte falt meg inn å korrigere denne atferden. 

Det er tydelig språk fra hennes side, det å be denne hunden holde seg unna henne. Hvorfor hun ber denne hunden holde seg unna, visste jeg ikke da, det er opp til meg som eier å finne ut. 

Siden Kandis er 4 år gammel, og ikke en usikker eller traumatisert hund. Var det nærliggende å tro det var smerte- eller sykdomsrelaterte årsaker.

Selv om det er kort tid siden vi var inne til vaksinering med tilhørende veterinærsjekk og tannsjekk, dro vi idag til full sjekk hos veterinær.

Ingen funn på rygg og ledd heldigvis. Hun fremstår frisk som en fisk. Men der var ei tann som ikke var helt god. Hunder skjuler smerte godt, så hadde det ikke vært for at det er kort tid siden sist sjekk så kunne ho potensielt gått med det ei stund.
Er så glad jeg har en veterinær jeg kommuniserer godt med, som tar oss på alvor når jeg kommer inn med noe så diffust som " ho utagerte forrige uke".
Vonde tenner er noe som vi alle vet ikke til å spøke med, så ikke rart hun var litt uttafor. 

Ho har ikke hatt atferdsendring over lang tid, så håper ho ikke har hatt vondt lenge. Har ikke merket noen andre symptom enn dette.

Hunder viser ofte smerte med å endre atferd, dem kan bli roligere, mer aktive, irritable, innesluttet o.l.
Noen hunder får dårligere apetitt, noen mister glansen i pelsen,  mister pels utenom røytetid eller mister mer enn vanlig. 

Kandis sin endering i atferd var ikke så kjempetydelig, der ho viste utagerende atferd en gang mot en hund. Ho kunne jo bare hatt en dårlig dag, hadde jeg vært en annen type trener hadde jeg korrigert det og ignorert hennes signal.

Noen hunder viser tydelige signal, andre ikke. Endringen kan være utagerende atferd mot folk, mot fremede hunder, mot hunder i flokken. Men det trenger ikke være utagerende atferd.

Endringen kan være at hunden ikke vil sove på plassen sin lenger, kanskje den forbinder sovestedet sitt med smerter? 

Endringen kan være at hunden vegrer seg for å spise, eller for å tisse.
Hunden vegrer seg for å hoppe inn/ut av bil, da den forbinder det med ubehag. 

Endring kan komme av en opplevelse, hunden har blitt skremt i en situasjon. Ikke nødvendig at vi vet om at hunden har blitt skremt en gang. Hunden blir da utagerende, vi tenker at denne atferden må vi korrigere. Og vi lager problemet langt verre.
Vi kan ikke korrigere bort hundens frykt i situasjoner, om du klarer å korrigere bort det som for deg som eier er en uønsket atferd (knurring og bjeffing), vil hunden likevel føle seg redd og presset i denne situasjonen. Om den ikke får bruke språket sitt til å be om avstand, kan den bli ei tikkende bombe som en dag vil kunne gå av når du minst aner det. 

Gjør hunden din (og deg selv) en tjeneste, finn ut hvorfor hunden føler den må gi avstandskapende signaler, deretter kan du hjelpe den :)
Som hos Kandis, ei tann ser ut til å være roten til hennes atferd, håper hun etter rekonvalesens er gode gamle Kandis.