lørdag 2. november 2019

Marerittet en ikke våkner fra

Igår startet dagen som alle andre dager, opp tidlig med valpene som var ute i hagen en liten tur, inn fikk seg litt mat, ut igjen deretter herja masse inne. Alt som det pleier. Men som ender i mitt livs værste mareritt.

Jeg bruker mye tid på sosialisering, miljøtrening, bilkjøring med valpene når jeg har kull. Vi drar på besøk, vi går i sentrum, på stranda, langs vannet osv, og fra dem er rundt 6 uker bruker dem få bli med på tur i skauen når været tillater det. Da er dem så pass store dem kan få vase litt rundt sammen med de voksne, det er fin trening for dem gå i skog og mark.
Etter flere dager med øsende regn var det endelig godvær, voksne og valper ble lastet i bilen og ut bar det.

Vel framme ble alle lastet ut, valpene løper rundt å koser seg. De voksne like så. De små blir bært et stykke opp over stien for å komme bort fra veien og elva, og vi tenker gå litt framover stien så dem skal få litt mose, lyng og kvist under labbene.

Plutselig snur Jasmin å forsvinner ned mot veien og ned mot elva. En av valpene følger etter mamsen, noe som er helt naturlig atferd. Jeg kan ikke løpe etter for da kommer hele gjengen, sjakktrekket er å rope på Jasmin da snur valpen også. Men før Jasmin rekker å snu å komme tilbake, detter det lille nøstet i elva!!

Jeg vet ikke hvilke krefter jeg fikk eller hvordan jeg fikk det til, men jeg var uti elva før jeg visste ordet av det. Ingen valp å se. De 3 andre kom springende etter, og for å ikke få ei skikkelig tragedie fikk jeg sopet dem opp, bokstavelig talt, og lempa dem inn i bilen som heldigvis stod like ved, så var jeg rett i elva igjen. Elva var stri, og jeg har problemer med å fote meg. Går opp og ned, vender på steiner, ser bak kvister, lyng og tre. Men valpen er helt borte.
Jeg blir helt hysterisk, vasser nedover, oppover, fram og tilbake. Jasmin og Enya plumpa ut i med meg, strømmen var sterk og jeg ser dem driver litt nedover når dem mister fotfestet og må svømme. Blir redd dem også skal forsvinne i elva.

Forstår at dette klarer jeg ikke alene, å ringer flere venner og dem er der så fort trafikken tillater det. Ei venninne starter langt nede i elva der den er roligere å går oppover, jeg går nedover på ene sida, mens ei tredje venninne på den andre sida. 2 venninner til kommer, så vi er mange øyne etterhvert som leter. Flere vil komme så snart dem har anledning.  Mamma og pappa kommer med tørre og varme klær, samt henter de små som må hjem få seg litt mat.

Hundene går løs tilfelle vi har hatt veldig flaks og han har blitt skylt i land ganske fort, og ligger i lyngen. Elva lager så mye lyd, at vi har ikke sjans høre om han piper. Men tenker Jasmin eller de andre vil både høre eller lukte om han er der.

Vi undersøker hver en krik og en krok, men ingen valp og se. Jeg gråter og hikster, vet ikke hvordan jeg skal takle dette her. Og at jeg må finne han, kan ikke dra der i fra uten valpen. Alt skjedde så fort også, jeg visste ikke hvem av valpene det var. Vil ikke få fred i sjela før jeg finner han. Kan ikke reise om det er en liten sjanse, selvom den er mikroskopisk, at han kan ha komt seg i land. Jeg må vite, må finne han!!

Har leita i rundt 2,5t da jeg ser June plutselig kaster seg i elva et stykke lenger ned. Skjønner ho må ha sett noe. Alt som egentlig skjedde etter dette er ei stor tåke, June kom med valpen, vi prøver gjennoppliving men forstår det at den kan ikke ha overlevd så lenge i elva. Våt og kald :( Ord kan ikke beskrive følelsen vi satt med da. Hele verden raste sammen.

Hadde det ikke vært for dem som var med å leita, hadde jeg nok aldri komt meg der i fra. Vet ikke om jeg hadde funne han, og vet ikke om jeg hadde klart komt meg opp fra elva om jeg hadde funne han. Jeg vet ikke om jeg skal besvime eller kaste opp, dette er det aller værste jeg noen gang har opplevd.

Ser for meg hele scenarioet i hodet, der den lille ulldotten bare forsvinner omtrent i løse lufta, han må ha blitt skylt bort med en gang. Fra han datt i elva til June fann han, så jeg han ikke. Jeg var i elva på et par sekunder, men han var helt borte. Hadde det ikke vært for jeg så han datt ut i, hadde jeg nok trodd han hadde blitt borte i lyngen.

Når en kommer hjem, da kommer angsten. Er livredd for de 3 som er igjen. Redd for slippe dem ut i hagen, hagen som er som et fort. Redd for dem kan tygge på ei grein å skade seg på det, redd for dem kan bli tatt av en fugl, redd for dem svelger en stein.
At kroppen kan produsere så masse tårer er et mysterium, jeg klarer ikke stoppe gråte for den lille kroppen :( Klarer ikke få bildene ut av hodet :(

Skjønte jeg måtte bare komme meg "på hesten" igjen og ut på utflukt med dem ganske så fort. Så idag var vi på hundemarka. Jeg hadde hjertet i halsen hele tida, livredd for noe skulle skje. Men jeg kan ikke ha valpekull og ikke tørre ta dem med på opplevelser, men at denne hendelsen kommer til å sitte i, det gjør den nok.
Kjenner det at alle de positive og glade opplevelsene jeg har hatt med utflukter opp gjennom åra med valpekullene mine, ble alle overskygget av denne ene traumatiske hendelsen.

Nå er der en familie som har gleda seg så inderlig til å få valp, som ikke får hjem sin etterlengta lille pelsball om 2 uker. Det er også en stor sorg, å måtte skuffe en familie som har kjøpt inn alt utstyr, og som har ventet og gledet seg i så mange uker på få hjem sin nye bestevenn.


Lille Herr Blå, aktiv, glad, nysgjerrig og uredd. Du fortjente så mykje meir :(




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar